åh, vestland, vestland, når eg ser deg slik.

av og til får eg heimlengsel. ikkje i same forstand som då eg nettopp flytta til oslo og ikkje visste kvar eg skulle gjere av meg i hovudstaden fordi det var vinter og eg kjende tre fire personar og ting var relativt kjipt og alt eg ville var å sette meg på nattbussen heim. berre enkel heimlengsel slik at eg saknar å sitte på balkongen min og sjå på havet medan eg røyker og tar eit glas raudvin. at eg saknar å sjå andletet til mamma når eg snakkar med ho og lukte parfymen hennar og berre det å gje ho ein klem. saknar at hunden min trippar over golvet og hoppar opp på fanget mitt og sovnar. saknar veslebroren min som masar om vi må bake noko eller spele spel eller sjå ein pirates of the carribean film, eller harry potter. eller berre det å springe til postkassa for å hente posten når det er storm og vinden bles i 30 meter i sekundet og himmelen er mørkegrå og havet brusar som ein rista glasscola. enkle ting. ting eg gler meg til å sjå igjen, og ting som er deilig å forlate når eg reiser. i dag har eg litt slik heimlengsel. eg saknar september heime med hauststorm og allværsjakker. varme dusjar etter forblåste og gjørmete turar på fjellet. krabbefest med fine folk og krabbe som stefaren min har fanga sjølv då han var ute med båten og sat teiner dagen før. men eg har det likevel veldig fint. for det er endå ein liten bit av sommar att i oslo. og været er roleg og eg kan gå ut utan strømpebukse eller ytterjakke og eg drikk vin på operaen med marie og tar siste tbana heim etter øl på løkka og alt for mykje latter. eg les pensum og skriv oppgåver og jobbar og tar bilder og er opptatt men lukkeleg. så når eg ligg i senga på søndagskveldar og saknar krabbe og nordfjorddialekta og storm og havet, så ser eg på filmane eg har frå heime og tenker at det er jo ikkje så ALT for lenge til eg tar turen vestover att. og så siggar eg for siggens skuld og nyt at det endå er pittelitt sommar. høyrer på fjordårets speleliste og tenker på at for eit år sidan på denne tida budde eg jo faktisk i roma.

og når eg verkeleg saknar vestlandsgalskap berre ser eg denne videoen av bror min og onkelen min som jammar heime hjå farmor:

translation:
sometimes i miss home. not in the sense that i did when i first moved to oslo, but in a sense where i just miss familiar things. like the smell of my mums perfume and just to hug her. or sitting on my balcony having a cigarette and watching the ocean or running to get the mail when there’s a storm and the wind is going over 30 meters a second. and then i just watch these videos i made when i used to live there. of the landscape and of parties and my brother and my crazy uncle jamming in my grandmother’s living room. and then i just look forward to the next time i go home, whilst i am also really enjoying the fact that autumn has come with storms and all to the west, but here in oslo it is still some summer left before fall sets in. 

One comment