i just got off the plane from ohio, i am in a post-graduate delirium

Skjermbilde 2013-01-19 kl. 01.09.33Skjermbilde 2013-01-19 kl. 01.08.17Skjermbilde 2013-01-19 kl. 01.13.11Skjermbilde 2013-01-19 kl. 01.15.27Skjermbilde 2013-01-19 kl. 01.20.41Skjermbilde 2013-01-19 kl. 01.25.04Skjermbilde 2013-01-19 kl. 01.32.27Skjermbilde 2013-01-19 kl. 01.37.57Skjermbilde 2013-01-19 kl. 01.48.57Skjermbilde 2013-01-19 kl. 01.49.36Skjermbilde 2013-01-19 kl. 02.27.18Skjermbilde 2013-01-19 kl. 01.54.05

can’t we just start again as new friends who were old friends?

eg elskar lena dunham og eg elskar girls og eg elskar jemima kirke. og difor skulle det ikkje så mykje til for å overbevise meg om at eg burde sjå lena dunham sin debutfilm, tiny furniture, som på mange måtar kan sjåast som ein slags type prolog til girls. dog karakterane er annleis og storylinen ulik, så handlar tiny furniture om unge kvinner i 20 åra, ferdig med universitetet, utan aning om kva som kjem etterpå. og det er nettopp dette lena dunham sin karakter, aura, slit med. ho flyttar heim til mor si og veslesyster si i ei stor leilighet fyllt med kvite skap, frossen mat og gamle dagbøker. ho tar oppatt kontakta med barndomsvenninna si, charlotte (jemima kirke) og får seg jobb som vertinne på ein liten restaurant i nærleiken. og sakte men sikkert byrjar aura si tiltakslause og ansvarsangst å ta overhand. ho byrjar å ignorerar dei viktige problema og oppgåvene sine, til fordel for kvardagslege dilemma og trivielt drama. tiny furniture er ikkje like humoristisk som girls er, men den er absolutt like relevant og vakker og fin. stappfull av usikkerhetar, gutar, sex, vennskap og kunstneriske misforståelsar, er det ein av dei finaste filmane eg har sett på lenge. enkel, sart og ekte. akkurat som lena.

translation:
i love lena dunham and i love girls and i love jemima kirke. therefore i, of course, had to see dunham’s debutmovie, tiny furniture. and i loved it. in many ways it is a distant sort of prologue to girls, but with different characters and storyline. it still all centers around the problem of being a twenty-something girl, done with school trying to figuring out what and where to go from there and sort of failing. struggeling with herself as she stumbles through one point and the other. i love lena’s character, aura, and i love jemima’s character, charlotte. and all though it doesn’t have the same obvious humour as girls, it is still funny and still heartbreakingly real and truthful about life and insecurities, boys, sex, friendship and artistic misunderstandings. in three words it is simple, tender and real. just like lena. 

2 comments