Category: tekst og kjærleik

utsnitt frå ein kvardag

ARTSTOR_103_41822000947224 AMICO_CL_103804366

Bilde 1: “Night Sounds”, Jackson Pollock, 1944. Bilde 2: “Litho #2” (“Waves #2), Willem de Koonig, 1960.

1. februar kom til slutt, som var bra, for januar var langdryg og i overkant hendingsrik. februar er meir rutine; kaffi og knekkebrød med avokado, lesesal, middag, øl og kos. eg teiknar antikke tempel samstundes som eg leser om faust, ranciere og jackson pollock. og så skriv eg jobbsøknadar til alt og alle, medan eg tar på meg foto-oppdrag og stressar over korleis ting skal bli. eg har slutta å røyke og bommar snus frå folk når det føles som om bakken skal opne seg om eg ikkje tar ein sigarett.

2. den andre siste dagen av januar var eg på onklP og slekta konsert med maren. vi brente ned i kjellern, var store i japan og tok en til etter en til medan dei skaut “fyrverkeri” og konfetti i lufta – og når vi gjekk frå rockefeller til politikern hadde eg konfetti i både bhen og skoen og det var vakkert. avslutta med nach og whiskey og patti smith og leonard cohen. og det var endå vakrare.

3. snakkar i telefonen med farmor og ho seier at no er det februar og det er sol og snart er det mars og då er det nesten april og då er det ordentleg vår, så då går det greit i år også. satsar på at ho har rett.

januar 1901| death & life

AMCADIG_10310847789LESSING_ART_1039902864

Bilder: 1. Januar (Kalender), 1901 av Gustav Klimt. 2. Death & Life, 1910 – 1915 av Gustav Klimt 

eg forsvann. eg har ein tendens til å gjere det no og då. forsvinne. frå folk og stader. det er enkelt. beroande. det var hausten som kom og tok meg. slukte meg i timar fordelt på lesesalen, i seminar og på forelesningar; timar og dagar og helger med frilansarbeid; øl og vin og sigg. og mykje har skjedd og mykje skjer. til dømes vart diktet mitt “KVAL” publisert i litteraturtidsskriftet LASSO si siste utgåve i 2014. og eine bilde eg tok av Greenland Whalefishers i oktober vart i november publisert i MASS PROD sitt fanzine magasin PUNKULTURE i frankrike. veslebroren min sitt band, The Dandelion Deadbeats, vann bandwagon konkuransen 2014 og eg vart så stolt at eg grein offentleg for fyrste gong sidan 2012.

ellers har eg tatt 40 studiepoeng og gjort det bra på skulen. eg var i bergen tre gongar, to gongar for å ta bilder, ein gong for å besøke veslebror (21) og kristin og for å danse på scena. då det kjendes ut som om hausten skulle få heilt overtaket reiste eg og viktoria vekk og parterte ein elg, drakk raudvin og diskuterte prosjekt som vi tar med oss inn i det nye året. eg har sklidd på isen, tryna med handlevogn ned bakken mot birkelunden. drukke habanero-tequila og jäger. dansa til the rolling stones og the animals på revolver. drukke øl og snakka tull på cafe sara. skråla tekstane til MEXICO av lynni treekrem med marie og maren gjennom gatene på st.hanshaugen. fortapt meg i onkelp og den fjerne jævla slekta. sett lykke li halde den mest eksplosive og estetiske konserten eg nokon sinne har sett. i bunn og grunn forsvunne inn i meg sjølv og mitt eige. og det har vore så jævla bra. alle blåmerker til tross.

likevel er det litt godt at 2014 er over og at 2015 (som bokstaveleg starta med eit pang, då rakettane fauk mot oss og ikkje mot himmelen (det gjekk bra med alle)) er her. klarar eg dette semesteret er der ein god sjanse for at eg blir ferdig med bacheloren min eit halvår tidleg. ein tanke eg har blanda kjensler over; eg vil liksom ikkje gje slepp på blindern heilt endå. er for glad i studentlivet. for glad i å sitte time etter time på lesesalen på sophus bugges, drikke kaffi bak niels med rådet og fare på pubquiz på ugla annakvar onsdag – eller, i det minste prøve å fare på pubquiz på ugla annakvar onsdag. tida vil vise kva eg får til. eg blir litt småleg stolt over meg sjølv om eg klarar bacheloren på mindre enn tre år (men sjølvsagt berre dersom eg blir ferdig med eit godt snitt). komfortsida mi ligger i pretensiøs akademia og eg veit ikkje kven eg er utan det lenger.

og så skal eg frilanse meir. minst fem, muligens seks, frilansprosjekt ventar meg denne våren, og eg har tatt steget å registrert meg som enkeltpersonsføretak. FURORE | Tekst & Fotografi. skumle saker eg er stolt av. 2015 blir eit år med kaffi og arbeid. kristin er, som alltid, redd for at eg tar på meg for mykje. og det gjer eg sikkert. men eg likar å vere oppteken. likar å forsvinne i jobb og skule. eg fungerar best under press. har det best når eg er hektisk.

denne våren skal eg blant anna lese Faust, Voltaire, Flaubert og Dostojevski. eg elskar Dostojevski. eg skal også lese om moderne estetisk teori; om ranciére og den emansiperte tilskodaren. om kunst frå 1950 til 2000; habermas, post-modernisme, avant-garde og kitsch. og så skal eg ta opp att eit fag. kva eg klarar å faktisk få til veit eg ikkje. eg er ingen sta person, men eg er målbevisst. flink til å ville og få til det vil. så lenge eg har pengar til kaffikoppen min og ein pakke sigarettar er eg som regel nøgd med livet.

blogging kjem nok til å skje sporadisk. eg skal prøve å ikkje forsvinne att. skal prøve å halde oppdateringar om korleis det går med frilansing og skule og livet.  det blir nok mykje kunst, mykje litteratur og MYKJE skamlaus sjølvpromotering. saker som må til.

godt nyttår!

sycamores and owls and ultraviolence

Skjermbilde 2014-06-24 kl. 13.32.54

1. er tidvis i oslo og tidvis heime. har hatt sommarferie sidan 4. juni, flytta frå det blå huset til ein liten sentrumsnær krok og til og med endeleg funne søppelrommet og postrommet. har slutta i jobben på bensinstasjonen og leitar etter ny. leser helle helle sin “dette burde skrives i nåtid” og høyrer på lana del rey sitt nye album. jobbar med pitch og moodboard til eit nytt fotoprosjekt som skjer denne sommaren. det lynchiesque og dunkelt og spennande. les artiklar om tårekunst og drikker øl og kaffi på buler rundt om kring i oslo med folk eg ikkje har sett på alt for lenge. brune buler er bedre enn hipsterfiserte utestader.

2. har meldt meg opp til fag til hausten. 40 studiepoeng fordi eine eksamenen gjekk ikkje denne våren. sånt skjer. skriv ned pensumbøker. frå august av blir det tysk estetikk, barokk og modernisme og avant garde og surrealisme. det blir proust og kafka og joyce og woolf og dylan thomas. blir bra. gler meg til studiestart og gruar meg til eg er ferdig med bacheloren, sjølv om det er to år til. blindern er bra. gjengen er bra og kaffi bak niels er alltid bra.

3. snart er det malakoff att. og bedre enn det blir det jo ikkje.

Foto: Rose-Lynn Fisher

& the owls are not what they seem

Skjermbilde 2014-04-20 kl. 16.52.31Skjermbilde 2014-04-20 kl. 16.53.34Skjermbilde 2014-04-20 kl. 16.53.06

eg reiste heim i nokre dagar, frå solfylte oslo til nordfjord der det var ekstremnedbør og storm alle dagane eg var heime. det var søndagsmiddag med bestemor og bestefar & pubquiz på jibben. vi kom på fjerde plass. så reiste eg tilbake til oslo for å jobbe og å finne ut at alle eg kjenner har rømt hovudstaden for å vere på hytta eller i bergen eller heime, og eg har jobba, sett på twin peaks og lagt på terrassen med solbrillene eg kjøpte for ein hundrelapp på monki i mars berre fordi eg tenkte slike solbriller ville bianca jagger gått med. mine to største stilikon, om eg skulle sei eg har nokon, må vere bianca jagger og patti smith. og om eg skulle sei eg prøva meg på nokon som helst type stil, så er det dei to møtt på midten.

ellers les eg how the soldier repairs the gramophone av saša stanišić, som eg kjøpte i praha for nesten fire år sidan, men som eg endå ikkje har lese. eg hører på honningbarna og skambankt og seigmen og kjenner freknene ta feste i andletet mitt og på skuldrane. går i skinnshortsen eg kjøpte på malakoff for nokre år sidan og ser at eg må ha gått ned noko i vekt, for den er lausare enn den nokon sinne har vore. det er slike ting som skjer med tida antar eg.

alt er stille og alt er lyst og våren lar ikkje vente på seg lenger, for den er her. eg har endå ikkje lese ut forrige vekes morgenbladet og ventar berre på at påska skal bli over så eg kan vere sosial att. ikkje at det er noko feil med å ha tid åleine; å drikke italiensk raudvin med malerietikett medan ein ser twin peaks om kvelden. det er vel aldri feil å la seg svøpe vekk i david lynchs bisarre estetikk? aldri feil å vere litt skremt for å sovne fordi bob er skummel & the owls are not what they seem. eg lurer på korleis det er å vere david lynch. korleis hjernen hans fungerar. korleis han tenker når han lagar filmar som mulholland drive eller seriar som twin peaks. eg lurer på kor mange gongar eg klarar å skrive orda twin peaks i denne teksten.

dagane før påske brukte eg saman med hanne, som har flytta heim frå LA, og alice, som var på besøk. det var kaffi og øl og slæddis og slikt som blir når ein nesten aldri møtes lenger. det er rart å tenke på at vi nærmar oss slutten av april. at det snart er eksamen att, at eg har siste innleveringsfrist i britisk litteratur om berre to veker. at det snart er sommar og malakoff og roskilde og eit fotoprosjekt eg nyleg fekk tilbodet om å vere med i. av og til blir eg redd for at tida skal gå så fort at alt skal ha skjedd allereie. at eg liksom har gått glipp av det. at det er august i morgon og eg berre tenker tilbake på våren og sommaren som noko tilbakelagt. redd for at vinteren skal komme å ta meg.

the paris review

1801254_10152212835630742_1822528087_o

ein. eg står opp tidleg. typ sju eller åtte, seinast ni. det er ikkje så vanskeleg om eg har to alarmar på med omtrentleg eit kvarters mellomrom, så eg kan sove litt til om eg vil. dessutan har eg byrja å sove med gardinene oppe, så når alarmen ringer er det lyst i rommet og det er vanskeleg å la seg svøpe tilbake til der eg var før. nokon dagar går eg på trening, men det blir litt sporadisk, litt alt ettersom kva som skjer akkurat den veka. men eg prøvar og blir overraska over meg sjølv for alle slike små, kvardagslege seirar. som å bruke tjue minuttar av morgonen min på å pusse skoa så dei blir ordentleg svarte og blanke og fine att. å hugse å dra trumfkortet før eg betalar. å faktisk ete frukost – ordentleg frukost – kokte egg på rista brødskive med kaffi og eit glas mjølk til. å gidde å bruke tanntråd etter at eg har pusse tenna. men kanskje mest av alt; å reie opp senga om morgonen når eg står opp. eg sender snap til mamma og spør om eg får vaksenpoeng for struktur og ståpå vilje. får skeptisk mja… tilbake og er nøgd. forresten kan eg avsløre at dagen har ein tendens til å bli finare, dersom ein står opp tidleg. [eller kanskje det, som det meste av det meste, er ein ynde forbeholdt våren. alt er tross alt litt bedre og litt vakrare og litt enklare om våren. til og med dei vanskelege tinga]. eg likar å vakne til lyset.

to. eg les the paris review. det er blitt ein slags tradisjon. ein luksus eg tillater meg om morgonen medan eg samlar opp vaksenpoeng og forberedar meg til å ta tbanen til blindern for å vere produktiv. det er så behagleg. til og med i nettformat, og eg les om djuna barnes og forfattarar som enten er døde eller lever. dikt og noveller, klikkar meg inn på dronning victoria si dagbok, som no ligg ute på internett og drøymer om å ein gong skrive for dei sjølv. dessutan er det lov å byrje dagen med kaffi og knekkebrød og the paris review. for det er jo eit litterært tidsskrift. og eg studerar jo litteratur, så vel som kunst, og eg klarar ikkje å la ver. på lista over ting eg ønsker meg til fødselsdagen min om ikkje lenge står det lp-spelar, morgenbladet abonnement, the paris review [gjerne abonnement] og solsikker. på tbanen prøver eg å lese bøker. leste heile det handlar om dig av sandra beijer på tbana. fram og tilbake. [den er forresten veldig god og veldig fin]. i forelesningane drikker eg lunka kaffi og skriver. litt notatar, men for det meste løynde, skjønnlitterære tekstar ingen får lese. kvar dag er eg innom lesesalen og prøver å vere produktiv, men blir avbrutt av telefonar eller meldingar som skjuler innbydelsar til kaffi og kjederøyking. samla og åleine har det blitt ein overvekt av timar brukt i ivar aasens hage med sola i andletet, korrupterte lunger og diskusjonar som varierar med alt frå obskure regissørar på 60- og 70-talet til naturvern. eg visste at denne bacheloren ville gjere meg [meir] pretensiøs. eg er ei av dei no, ei av dei pretensiøse humaniora jentene. før bacheloren er over finn de meg vel i fransk beret og raude lakksko. eg ringer mamma på kveldane og ho fortel om livet heime, om studiane sine og om korleis det går med veslebror. eg har frysaren full av laksefiletar etter at det var salg på joker og eg brukar kveldane på å utsette å skrive formalanalysen om giottos fresco maleri i arena kapellet samanlikna med takmaleria i ål stavkyrkje.

bilde: Ernst Ludwig Kirchner, “Lovers in the Library.”

onsdagar i oslo

1260853_10151946405091423_1881305031_nuglebo. det er øl og quiz med stor z. vi svarar feil oftare enn vi svarar rett og når vi svarar rett er det mest fordi matta er med og han kan alt. vi gjettar på gatenamn og fotballag, blankar på titlane og artistane til låter vi kan så godt, men likevel ikkje kjem på kva heiter. mistar konsentrasjonen og gløymer å følge med. går i baren og kjøper meir øl. tar røykepauser. snakkar om livet og alt som er inkludert i det vesle ordet som rommar så mykje. går inn att og svarar feil på fleire spørsmål, drikker meir øl, havnar ein stad i midten på plasseringa. nokre gongar så høgt oppe som på tredje plass. av og til heilt sist. feirar seier, tap og middelmådighet med meir øl og meir latter og meir prat. vi er meisterar i å prate. gjerne høgt og bombastisk, helst med så mykje innlevelse at trynet vrir seg i engasjement.

det stenger og vi ramlar vidare. tar trikken til bislett, går på fluga eller underwater eller laundramat. meir latter, meir øl, meir sigg og meir prat. pratar om olav duun og hadia tajik. om beyoncé og mick jagger, putin og obama og generelt alt som måtte komme opp av digresjonar. ramlar vidare og spring gjennom gatene. knuser ølglas i asfalten berre fordi vi kan. det er ein slags katharsis. går gatelangs og seier hadet til folk som hoppar av på vegen. kjøper falafel på det fyrste og beste gatekjøkkenet vi finner. kjederøyker oss håse og ropar ut at ting er pønk. at det er kickass. at det er maddafakkings sånn det skal vere. finner ein stad som endå er open. det er ikkje viktig kva eller kvar så lenge dei spelar musikken vi ber om og så lenge vi får danse. dansar til stengetid og vaknar opp til trøtte torsdagar med fulle tbanevogner, treige forelesningar og fylleangst-kaffiar på kafé niels. eg får liksom ikkje til å klage.

foto: mariel hansen

du söker bråk, jag kräver dans

5455418522_ccb34ca48b_z

eg høyrer på linnea henriksson sitt nye album. drikker kaffi med viktoria og sara. kniser. ler. smiler og siggar kanskje litt for mykje. det er sol og det er berre litt snø her og der. vi setter oss på ein benk i sola og lar den varme oss opp innanfrå og ut. om det blir kaldt igjen no, så går eg i hi og kjem ikkje ut før ein gong i mai, seier eg til viktoria og ho er einig. vi går vidare. viktoria på harriet holters hus for seminar og eg på sophus bugge biblioteket for å lese. lese britisk litteratur. arcadia av stoppard og the dead av james joyce. må byrje på fyrste utkastet mitt snart. må velge oppgåve snart. skiftar til kunsthistorie. høyrer på podcastane frå forelesningane eg ikkje har hatt mulighet til å gå på. stressar. så jævla mykje å halde styr på. har vore så alt for dårleg student den siste tida. men det er måndag og sol og planane for veka byrjar å slå seg fast. jobb, øl, kaffi, seminar, forelesning,  kino osv. fuglane kvitrar og trestammane opp til humanistisk fakultet er dramatiske og mosegrønne. måndag og kaffi og vår. eg går eigentleg berre å ventar på mars.

translation:
it’s monday and the sun is out and i’m drinking coffee with friends, trying to catch up on my lectures, waiting for march to replace february. 

foto: hanna kristina metz

& vi snakka om framtida som noko perifert og spennande som vi ikkje heilt visste kva var


“faen, skal vi går på kafé i staden?” det er ein måndag i november og året er 2010. klokka er to og eg har eigentleg dobbeltime i religion. vi står ute på baksida av skulen og røyker. alle dei andre er ferdige for dagen og eg er den einaste som endå har timar. eg latar som om eg tenker meg om. reknar ut kor mange prosent fråver eg har i RLE no eigentleg. alt for mykje. alt for mykje av den grunn at dei andre er ferdige klokka to og eg er den einaste som endå har timar og difor så går vi på kafé i staden. “ja, fåkk it” seier eg og ler, stumpar røyken og spring inn for å hente tinga mine i klasserommet. eg raudmar litt når eg kjem inn og dei i klassen min ser på meg og dei veit at eg skal skulke. forsiktig pakkar eg saman sakene mine og går ut. prøver å gjere det så stille og umerkbart som mogleg, men alle får det med seg uansett. utanfor klasserommet står sissel og ventar, “er du klar?” spør ho og eg nikkar. vi finn dei andre og går. ut dørene, ned bakken og gjennom kirkegården. alltid gjennom kirkegården. det er tross alt den raskaste vegen.

medan vi går gjennom eidsgata snakkar vi, om ting som skjer, lærarar som er teite, lærarar som er bra, crushar vi har, kven som gjorde det og det på den og den festen i helga. vi er atten år og har berre nett byrja å lære oss omfanget av konsekvensar. vi stansar ved moengården. spørsmålet er enkelt men likevel komplisert. pubben, cats, didriks eller nye moengården? pubben er koslig og billig, cats er rett opp trappa, didriks er hipster og kult og nye moengården er rett ved sida av polet. vi landar på nye moengården. pubben er mørk og litt trist på dagtid, cats er litt… grått, didriks er alltid fullt og nye moengården ligger rett ved sida av polet.

vi valsar inn på kjøpesenteret, fire i breidda, som den hæren av hormonelle tenåringar vi er, men nektar å innrømme at vi er. valg av bord er viktig. ikkje for langt ute, då blir vi berre forstyrra av forbipasserande og folk kan overhøre kva vi snakkar om. ikkje for langt inne, for då sit vi ved sida av toaletta og det er relativt uønskeleg. midten er perfekt og vi finn eit bord med to stolar og ein sofa. så bestiller vi kaffi. svart. ikkje noko tull. gloheit. og vi sit der i over ein time. snakkar om at vi skal ut i helga, at vi kan ha vorspiel på hybelen min (som vi alltid har). minst ein gong i timen nemner vi kor glad vi er i kvarandre, og vi byrjar å snakke om planane våre for det kommande året. kven som skal kva og kor suksessfulle vi skal vere og korleis vi på ingen måte nokon sinne skal miste kontakta, for dette er venskap som varer og varer og varer. og vi snakkar som om vi skulle vere for alltid. som om uansett kva som måtte skje, med unntak av død, så ville vi bestå som vi var i det augneblikket. saman om enn separerte. som om framtida var ei løynd makt vi haldt i hendne våre, noko perifert og spennande som vi ikkje heilt visste kva var, men det var bra og det var vårt og det var evig. så sa vi hadet og klemte kvarandre. og eg gjekk på rema og handla first price nudlar og wok. gjekk heim til hybelen, såg tre episodar av gilmore girls, gjorde leksene i politikk & menneskerettar, røykte i trappa ned til inngongsdøra, snakka i telefonen med kristin i to timar og det var alt og det var livet og det var slik 18 føltes.

translation:
thinking back to when i was eighteen and living by myself, going to high school and dreaming of the future, skipping class to have coffee with my friends, planning parties at my place, thinking that the world was ours to take and how it felt to be eighteen.

& våren lar vente på seg.


torsdag. det snør og snør og snør, og eg fyrer i peisen, drikker kaffi og vaskar kle. burde eigentleg få meg ut av huset. burde eigentleg reist på campus og kjøpt resten av pensum. burde eigentleg forberedt meg til forelesning i morgon, burde burde burde. men eg er sjukmeldt denne veka og det er så sjukt kaldt. og eg har frilansarbeid som eg må gjere, og frilansarbeid eg må planlegge, og artiklar som må skrivast og rekningar som må betalast og likevel føler eg meg som den lataste personen i heile vide verda. kristin sukkar tungt i telefon og seier eg ikkje må slite meg ut og eg seier neida. eg berre studerar 100 % og jobbar tre dagar i veka og frilansar og prøver å oppretthalde det sosiale livet mitt. og eg føler meg lat. heile tida. får liksom aldri gjort alt eg skal til den tida eg burde gjere det. får liksom ikkje vaska skittentøyet før det ikkje fins nokre like sokkar att i skuffen. så denne helga og veka skal eg skjerpe meg. gjere alt som ikkje blir gjort fordi det er så mykje meir fristande å sjå alle tre sesongane av sherlock. skjerpings skjerpings skjerpings. terpings terpings terpings.

neste helg reiser eg til bergen. det blir bra. eg skal bu hos kristin, kose med kjersti og alle godingane eg ikkje har sett på hundre år. danse i fødselsdagsfesten til camilla og atle-hjørn. muligens har eg ein fotojobb. det blir godt å komme til bergen. på måndag sat eg og åshild og såg sesongpremiera av girls og åshild spurde meg om kanskje bergen skulle bli min by og eg sa nei. for eg elskar bergen, verkeleg, men det er for lite. oslo er for lite. roma var nesten for lite. eg treng anonymitet. treng å kunne gå meg vill. treng å ikkje kjenne folka eg sit på bussen med. og til tross for kor herleg bergen er, så er det ikkje anonymt. men det blir bra. bra å få klem av jon erik. brabrabra.

ellers drikker eg kaffi. ringer mamma og seier “hei, seie te godt?”. merkar at dialekta mi blir utvassa. merkar at oslo nok ikkje er min by for alltid, berre akkurat no. tenker det blir rart og fint å flytte om to år. for det må eg. eg som knapt nok klarer å bu ein stad i meir enn seks månadar, maks eit år, eg som no har bunde meg fast til denne vesle storbyen. må vidare. det er to år til, men på kveldane når eg eigentleg burde skrive eller redigere eller lese eller planlegge, tar eg meg sjølv i å sjå på flybillettar, researche storbyar. researche jobbmuligheter. eg planlegger livet medan eg prøver å leve det. tenker på då eg var liten, og vi flytta igjen (eg elskar å flytte) og mamma smilte og sa “vi er vagabondar, vi”. er det lov å vere vagabond og flyttesjuk og endå sakne mammaen sin på vestlandet?

translation:
it’s snowing continuously. i light the fireplace, drink coffee and do the laundry. i ought to get out of the house. ought to go on campus and buy the rest of my school books for the semester. ought to prepare for tomorrows lecture. ought to ought to ought to. but i’m on sick leave this week and i have a lot of freelance stuff i need to finish and plan. articles to write, bills to pay, and still i feel like the most lazy person in the whole world. kristin sighs at me and tells me to not work myself too hard and i reply that i won’t. i promise. after all i’m only a full time student who works three days a week, freelances as a writer and photographer whilst trying to not lose my social life. and i feel lazy. all of the time. i just can’t seem to be able to do the things i need to do when i need to do them (yes, i am paraphrasing greta gerwig in frances ha). for instance, i never can seem to do the laundry until i have no similar colored socks left in the drawer. so i am going to get a grip this weekend. do all the things i keep postponing. next weekend i am going to bergen. i can’t wait. i’m going to stay at kristin’s, meet all my friends whom i haven’t seen in ages, celebrate my aunt and uncle’s birthday. hug my brother. 

2013/14: you don’t mess with the supreme

kk_311213_0028kk_311213_0025kk_311213_0027kk_311213_0045kk_311213_0056kk_311213_0077kk_311213_0082kk_311213_0097faakkitcavakk_311213_0107kk_311213_0117kk_311213_0139kk_311213_0137

den aller siste dagen i 2013 samlast vi ein liten gjeng hos meg for å ete middag og skåle med cava. eg hadde laga mamma si thai kyllingsuppe med lime, blåst opp ballongar med eg skreiv fine ord på og pynta med glitter, og hengt opp julelys i vindauget. og vi tok bilder under julelysa med ballongar, og skreiv ned all dritten frå 2013 og kasta det inn i peisen medan vi såg det brenne opp og bli til aske. vi drakk cava og tuborg og dansa litt og snakka og lo og hadde det overstadig fint og kosleg. då klokka nærma seg midnatt tok vi tbana til national, med ekstra cava i bonaquaflaske og stjerneskot i veska. vi rakk fram til aker brygge akkurat i tide til fyrverkeriet, vi kyssa og klemte kvarandre godt nyttår før vi tusla vidare til ein fest på løkka der det var endå meir cava og prosecco og øl. eg tok nattbussen heim klokka tre og tenkte at dette må ha vore den finaste nyttårsfeiringen på fleire år.

translation:
the last day of 2013 i invited a few friends over for dinner and wine. i made my mum’s famous thai chicken soup, blew up champagne coloured balloons which i wrote beautiful things on, and i hung up christmas lights in the window. and we took a lot of pictures with the balloons and wrote down all the bad stuff that happened in 2013, wrapped it up in our palms and threw it into the fireplace where we watched it burn and turn to ashes. we drank cava and beer and danced a little and talked and laughed and had a really really good time. when midnight started to approach we took the metro to aker brygge where we watched the fireworks and kissed and hugged each other happy new year. after the fireworks we walked to another party at grünerløkka where there were even more cava and prosecco. i took the night bus home and thought that this must be the best new years eve in years.